Det første skogvernet i Norge kom på siste del av det attende århundre. Dette var i stor grad rettet mot rekreasjon i bynære områder. Her var det snakk om relativt små områder skog. Det var først på 1960-tallet at det ble vernet større mengder skog, da flere nasjonalparker ble etablert. 

 

På 1980-tallet begynte det moderne skogvernet å ta form med nedsettelsen av Barskogutvalget i 1988. Her ble det for første gang vedtatt et prosentmål for vern av barskog. Dette målet ble etterhvert utvidet gjennom flere utredninger, hvor flere typer skog, som edellauvskog, ble inkludert og det prosentvise målet økt. 

 

Det tradisjonelle vernet førte til store konflikter mellom myndigheter og skogeiere. Skogeierne ble i liten grad involvert, og alle parter var svært misfornøyd med systemet. Alle var derimot enige om at det måtte vernes skog.